Slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var en brytningstid innen alle kunstformer. Innen arkitekturen avløste en rekke stilretninger hverandre med vidt forskjellige uttrykk.
.jpg)
Såkalt "City-arkitektur" med svært rik fasadeutsmykning preget Torgallmenningen i Bergen rundt århundreskiftet.
Mot slutten av forrige århundre var mange arkitekter opptatt av å hente impulser fra tidligrere tiders stilepoker. Ofte ble det fokusert for mye på utsmykking av fasadene, noe som lett kunne føre til en overlesset stil. I Bergen finner vi bygninger med klare påvirkninger fra engelsk arkitektur, barokken, renessansen og den kortvarige jugendstilen.
Holmenkollen turisthotell sto ferdig i 1889, men brente ned allerede i 1895.Hotellets arkitektoniske løsninger dannet en egen stilretning knyttet til den særnorske dragestilen.
Ønsket om en arkitektur med nasjonal og lokal identitet gikk etterhvert igjen i alle europeiske land på slutten av 1800-tallet. I Norges ble dette ytterligere forsterket fram mot løsrivelsen fra Sverige i 1905. På alle områder innen kunsten lette man etter uttrykk som kunne støtte opp om en egen, norsk identitet.
Sveitserstilen
Den mellomeuropeiske sveitserstilen ble forsøkt "fornorsket" med inspirasjon fra sagaer og folkeeventyr kombinert med elementer fra stavkirker og tømmerbygninger fra middelalderen.
Et av hovedtrekkene ved sveitserstilen er måten treets konstruktive egenskaper ble fremhevet på. Mange hus fikk glassverandaer og luftige altaner som ble rikt utsmykket med utskjæringer og listverk. Konstuksjonene er i mange tilfeller forbløffende slanke. Sveitserhusene ble gjerne lagt på en høy, murt kjelleretasje og oftest bygd i halvannen eller to etasjer.
Nasjonalromantikken som ble tillagt sveitserstilen gjorde seg gjeldene innen alle kunstarter. Holmenkollen hotell fra 1889 ble den fremste representanten for en egen stil som også påvirket håndverk og husflid. Mange av Bergens "kaffistover" fikk interiør i "Holmenkollstil".
Jernbanene førte med seg jernkonstuksjoner som ikke lignet på noe man hadde sett tidligere. Ingeniørene beveget seg inn på arkitektenes domene noe som førte til at funksjon begynte å bli bestemmende for form.
Vindu i "Van de Velde rommet" i Trondheim Kunstindustrimuseum. Et flott eksempel på samspill mellom glass og metall.
Jugend / Art Nouveau
Jugendstilen kjenne- tegnes ved fantasifull ornamentikk inspirert av organiske former. Stilen var imidlertid et forsøk på å finne fram til nye kunstneriske uttrykk som kunne utnytte de tekniske mulighetene knyttet til datidens jernkonstruksjoner. Utgangspunktet var konstruktivt; hvordan utnytte materialenes egenskaper. Slik sett peker jugendstilen fremover mot funksjonalismen.
Den Nationale Scene er en av Norges mest karakteristiske bygninger i l'art nouveau. Teateret ble bygd i 1909, arkitekt var Einar Schou.
Jugendstilens fremste fanebærer var den belgiske arkitekten Victor Hortas. Inspirert av asiatisk kunst skapte han en stilretning som ikke var basert på tidligere europeiske stiltradisjoner.
Ole Landmark er et eksempel på en arkitekt som rundt første verdenskrig tegnet hus med klare referanser til de gamle bergenske byhusene.
I Bergen var det ellers naturlig å gå tilbake til 1700-tallet når man skulle finne grunnlaget for en "byggeskikk" med lokal forankring. Fra begynnelsen på første verdenskrig og et stykke ut på 1920-tallet ble det bygd en rekke monumentale villaer av høy kvalitet. Det dreier seg imidlertid om store, dyre bygninger, noe som ikke kunne avhjelpe den akutte boligmangelen som oppsto i etterkant av Bergensbrannen i 1916.
I Bergen skapte befolkningsvekst og bybrannen i 1916 økt behov for sosial boligbygging. Etterhvert tok man i bruk nye bygnings-materialer som inviterte til radikalt nye løsninger. Påvirkningen fra utlandet gjorde seg også stadig mer gjeldende.
Per Griegs telefonsentral på Kronstad i Bergen er et godt bevart stykke nyklassisisme. Til tross for omfattende bruksendringer har man klart å beholde det opprinnelige totalinntrykket.
Nyklassisismen
I 1920-årene begynte nyklassisismen for alvor å gjøre seg gjeldende i norsk arkitektur. Nyklassisistene tok til orde for et forenklet, men felles formspråk i motsetning til nasjonalromantikkens individualsime. Nyklassisismen fikk rollen som brobygger mellom de historiserende stilartene som dominerte europeisk arkitektur gjennom hele1800-tallet og den nytenkende funksjonalismen.
Rundt 1920 var den norske arkitektudannelsen ved NTH tungt tuftet på nasjonalromantiske idealer. Kunnskapen om klassisk arkitektur kom derfor hovedsaklig fra Sverige. I Bergen hadde både Leif Grung og Johan Lindstrøm sin utdannelse fra Kunglige Tekniska Høgskolan i Stockholm.
Bergensarkitekten Johan Lindstrøm bidro i særlig grad til å tilpasse de nyklassisiske idealene til norske forhold. De trebygningene han fikk oppført på Lærdalsøyri i Sogn og fjordane er gode eksempler på nettopp det.
Torvallmenningen ble oppført etter Finn Berners fasadeplan og var det eneste, norske eksempelet på at en del av et bysentrum utgjorde en arkitektonisk enhet.
I Bergen har Torvalmenningen vært det viktigste eksemplet på nyklassisistisk arktiektur. Plassen representerte en enhetlig bebyggelsesplan som var unik for norske bysentra. Planen ble imidlertid aldri fullført i sin helhet; delvis av økonomiske årsaker, delvis fordi tidens smak og byggemetoder endret seg innen plassen var fullt utbygd.
Varehuset Sundt (1938) var det første bruddet med Berners plan. I ettertid hersker det bred enighet om at Sundts varehus tilførte Torvalmenningen ytterligere kvaliteter. Det gjenstår å se om de omfattende endringene som ble foretatt på gateplanet i 1999 får et lignende ettermæle.
I nasjonal sammenheng er Haugesund Rådhus et av hovedverkene innen nyklassisismen. Dette til tross for at bygningen mangler symmetri, noe som regnes for å være karakteristisk for denne stilretningen.
Denne skissen er signert Blakstad og Munthe Kaas og skriver seg fra 1922.
Byggingen ble igangsatt i 1924, men en rekke avbrudd gjorde at bygningen ikke sto ferdig før i 1931.
Bergensutstillingen i 1928 ble på mange måter et farvel til nyklassisismen og en forsiktig introduksjon til funksjonalismen, spesielt innen kunsthåndverk og design. Utstillingen innledet en spennende periode som varte fram til utbruddet av annen verdenskrig.
Samme år arrangerte Norsk arkitektforening en studietur til Holland. Mange av deltagerne brakte med seg nye ideer som de satte ut i livet her hjemme.
De klassiske idealene er lette å kjenne igjen i paviljongene på Landsutstillingen. Likevel var det på denne utstillingen at noen de første norske, funksjonalistiske prosjekt og produkter ble presentert.
Brukskunst ble viet en sentral plass på Landsutstillingen. Fremdeles var det meste preget av "tradisjonell" formgivning, men påvirkningen fra utlandet begynte å gjøre seg gjeldende. Den tyske Bauhaus-skolens filosofi var bygd på betydningen av håndverket. Slik sett var denne, etterhvert internasjonale, bevegelsen med på å øke interessen for brukskunst også her hjemme.
.jpg)
Mot slutten av forrige århundre var mange arkitekter opptatt av å hente impulser fra tidligrere tiders stilepoker. Ofte ble det fokusert for mye på utsmykking av fasadene, noe som lett kunne føre til en overlesset stil. I Bergen finner vi bygninger med klare påvirkninger fra engelsk arkitektur, barokken, renessansen og den kortvarige jugendstilen.
Holmenkollen turisthotell sto ferdig i 1889, men brente ned allerede i 1895.Hotellets arkitektoniske løsninger dannet en egen stilretning knyttet til den særnorske dragestilen.Ønsket om en arkitektur med nasjonal og lokal identitet gikk etterhvert igjen i alle europeiske land på slutten av 1800-tallet. I Norges ble dette ytterligere forsterket fram mot løsrivelsen fra Sverige i 1905. På alle områder innen kunsten lette man etter uttrykk som kunne støtte opp om en egen, norsk identitet.
Sveitserstilen
Den mellomeuropeiske sveitserstilen ble forsøkt "fornorsket" med inspirasjon fra sagaer og folkeeventyr kombinert med elementer fra stavkirker og tømmerbygninger fra middelalderen.
Et av hovedtrekkene ved sveitserstilen er måten treets konstruktive egenskaper ble fremhevet på. Mange hus fikk glassverandaer og luftige altaner som ble rikt utsmykket med utskjæringer og listverk. Konstuksjonene er i mange tilfeller forbløffende slanke. Sveitserhusene ble gjerne lagt på en høy, murt kjelleretasje og oftest bygd i halvannen eller to etasjer.
Nasjonalromantikken som ble tillagt sveitserstilen gjorde seg gjeldene innen alle kunstarter. Holmenkollen hotell fra 1889 ble den fremste representanten for en egen stil som også påvirket håndverk og husflid. Mange av Bergens "kaffistover" fikk interiør i "Holmenkollstil".
Ingeniørenes århundre
Jernbanene førte med seg jernkonstuksjoner som ikke lignet på noe man hadde sett tidligere. Ingeniørene beveget seg inn på arkitektenes domene noe som førte til at funksjon begynte å bli bestemmende for form.
Jugend / Art Nouveau
Jugendstilen kjenne- tegnes ved fantasifull ornamentikk inspirert av organiske former. Stilen var imidlertid et forsøk på å finne fram til nye kunstneriske uttrykk som kunne utnytte de tekniske mulighetene knyttet til datidens jernkonstruksjoner. Utgangspunktet var konstruktivt; hvordan utnytte materialenes egenskaper. Slik sett peker jugendstilen fremover mot funksjonalismen.
Den Nationale Scene er en av Norges mest karakteristiske bygninger i l'art nouveau. Teateret ble bygd i 1909, arkitekt var Einar Schou.
Jugendstilens fremste fanebærer var den belgiske arkitekten Victor Hortas. Inspirert av asiatisk kunst skapte han en stilretning som ikke var basert på tidligere europeiske stiltradisjoner.
I Bergen var det ellers naturlig å gå tilbake til 1700-tallet når man skulle finne grunnlaget for en "byggeskikk" med lokal forankring. Fra begynnelsen på første verdenskrig og et stykke ut på 1920-tallet ble det bygd en rekke monumentale villaer av høy kvalitet. Det dreier seg imidlertid om store, dyre bygninger, noe som ikke kunne avhjelpe den akutte boligmangelen som oppsto i etterkant av Bergensbrannen i 1916.
Klassiske idealer
I Bergen skapte befolkningsvekst og bybrannen i 1916 økt behov for sosial boligbygging. Etterhvert tok man i bruk nye bygnings-materialer som inviterte til radikalt nye løsninger. Påvirkningen fra utlandet gjorde seg også stadig mer gjeldende.
Nyklassisismen
I 1920-årene begynte nyklassisismen for alvor å gjøre seg gjeldende i norsk arkitektur. Nyklassisistene tok til orde for et forenklet, men felles formspråk i motsetning til nasjonalromantikkens individualsime. Nyklassisismen fikk rollen som brobygger mellom de historiserende stilartene som dominerte europeisk arkitektur gjennom hele1800-tallet og den nytenkende funksjonalismen.
Rundt 1920 var den norske arkitektudannelsen ved NTH tungt tuftet på nasjonalromantiske idealer. Kunnskapen om klassisk arkitektur kom derfor hovedsaklig fra Sverige. I Bergen hadde både Leif Grung og Johan Lindstrøm sin utdannelse fra Kunglige Tekniska Høgskolan i Stockholm.
Bergensarkitekten Johan Lindstrøm bidro i særlig grad til å tilpasse de nyklassisiske idealene til norske forhold. De trebygningene han fikk oppført på Lærdalsøyri i Sogn og fjordane er gode eksempler på nettopp det.
I Bergen har Torvalmenningen vært det viktigste eksemplet på nyklassisistisk arktiektur. Plassen representerte en enhetlig bebyggelsesplan som var unik for norske bysentra. Planen ble imidlertid aldri fullført i sin helhet; delvis av økonomiske årsaker, delvis fordi tidens smak og byggemetoder endret seg innen plassen var fullt utbygd.
Varehuset Sundt (1938) var det første bruddet med Berners plan. I ettertid hersker det bred enighet om at Sundts varehus tilførte Torvalmenningen ytterligere kvaliteter. Det gjenstår å se om de omfattende endringene som ble foretatt på gateplanet i 1999 får et lignende ettermæle.
Denne skissen er signert Blakstad og Munthe Kaas og skriver seg fra 1922.
Byggingen ble igangsatt i 1924, men en rekke avbrudd gjorde at bygningen ikke sto ferdig før i 1931.
Landsutstillingen i 1928 og en ny tid
Samme år arrangerte Norsk arkitektforening en studietur til Holland. Mange av deltagerne brakte med seg nye ideer som de satte ut i livet her hjemme.
Brukskunst ble viet en sentral plass på Landsutstillingen. Fremdeles var det meste preget av "tradisjonell" formgivning, men påvirkningen fra utlandet begynte å gjøre seg gjeldende. Den tyske Bauhaus-skolens filosofi var bygd på betydningen av håndverket. Slik sett var denne, etterhvert internasjonale, bevegelsen med på å øke interessen for brukskunst også her hjemme.
Landsutstillingen et drøyt tiår tidligere, i 1914, i Oslo, var preget av betydelig stilblanding. Funksjonalismen hadde på dette tidspunktet ikke funnet sin form, og langt mindre kommet til Norge.
En ny tid innen arkitekturen
At noe nytt var i på gang innen arkitekturen kom neppe som noen overraskelse på slutten av 1920-tallet. Den tyske Bauhaus-skolen, den hollandske de Stijl gruppen samt sveitsisk-franske Le Corbusiers arbeider var allerede godt etablert og vel kjent også i Norge.
Le Corbusier presenterte sin L'esprit nouveau på Parisutstillingen i 1925. Året etter begynte tidsskriftet Kritisk revy i Danmark med nordmannen Edvard Heiberg som en sentral skribent. Bladet var kristisk til det bestående arkitektursyn og ble flittig lest i alle de nordiske landene.
Nordens første funksjonalistiske bygning
Restaurant Skansen ble bygd med et horisontalt vindusbånd som strakte seg langs hele fasaden. Dette var mulig fordi frittstående betongsøyler holdt taket oppe.
De internasjonale impulsene nådde raskt til Norge. Faktisk blir Lars Backers Restaurant Skansen i Oslo regnet som den første funksjonalistiske bygning i Norden. Restauranten ble bygd i 1927.
Det flate taket ble holdt oppe av slanke, frittstående betong-søyler noe som gjorde at veggene kunne "åpnes" opp ved hjelp av store, sammenhengende vindusflater.
Skansen lå i området mellom Rådhusplassen og Akerhus festning noe som til slutt var med på å besegle den skjebne. Nærheten til Akershus var en medvirkende årsak til at Skansen ble revet i 1970.
Et par år etter landsutstillingen i Bergen begynte funksjonalistiske tanker for alvor å gjøre seg gjeldende innen arkitekturen, også her hjemme. I 1930 ble det arrangert en stor utstilling i Stockholm som i ettertid har blitt stående som funksjonalismens endelige gjennombrudd i Norden.
Stockholmsutstillingens hovedarkitekt var Gunnar Asplund. Han konstruerte store deler av utstillings- arkitekturen i funksjonalistisk stil.
Stockholmsutstillingens arkitektur brøt radikalt med alle "historiske" stilarter. Selve utstillingen var bredt anlagt; en kunne finne alt fra hus og biler til møbler og mindre bruksgjenstander. Utstillingen ble arrangert av Svenska Slõydfõreningen og vektleggingen av moderne, gjerne industrielt tilpassede møbler og bruksgjenstander førte til en rekke interne konflikter. Stockholmsutstillingen brakte de økende motsetningene mellom kunsthåndverk og industriproduksjon til overflaten og var med på å sette fart i debatten hjemme i Norge.
På 1930-tallet begynte den norske Foreningen Brukskunst for alvor å agitere for enkle og funksjonelle hverdagsprodukter. En rekke produksjonsbedrifter ansatte egne designere med ansvar for produktutvikling og formgivning.
Nora Guldbrandsen introduserte nye ideer ved Porsgrund porselensfabrikk, Sverre Pettersen gjorde det samme ved Hadeland Glassverk. Mange arkitekter forsøkte seg også som formgivere, blant dem står kanskje Arne Korsmo i en særstilling på grunn av sitt brede interessefelt. Hans samarbeid med gullsmedfirmaet David Andersen er ett av mange eksempler.
Le Corbusiers visjoner var blant annet knyttet til rasering av hele bydeler. Modellen viser sentrale deler av Paris; alt gammelt er revet for å gi plass til blokker med store, åpne uterom:
Funksjonalismen var ikke bare en stilretning, for mange inneholdt den også et politisk program nært knyttet til sosial boligbygging. Mange funksjonalister forsøkte å se utformingen av enkeltbygg i sammenheng med arealplanleging og befolkningens levekår. Dette kunne få svært så ulike utslag avhengig av arkitektens bakkekontakt; fra utopiske gigantprosjekt til velfunderte løsninger som vanlige mennesker kunne bo og trives i.
I ettertid har dessverre mange av de gigantomane prosjektene blitt stående i menigmanns bevissthet. I Bergen har vi imidlertid flere utmerkede eksempler på vellykket områdeutbygging. Leif Grungs feltutbygging på Jægers Minde er et godt eksempel på hvordan funksjonalismens planidealer kan realiseres i lite format.
Leif Grung fortjener ekstra hederlig omtale, som den fremste funksjonalistiske arkitekten i mellomkrigstidens Bergen. Grung tok livet sitt i 1945 på bakgrunn av påstander om samarbeid med tyskerne, noe som første til at BAF ville ekskludere han. Først i 2011 fikk Grung en skikkelig oppreisning i Bergen. Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) æret Grung post mortem i 1949 ved å tildele han A. C. Houens fonds diplom for Blaauw-gården - bygget i 1936.
Bygningens opprinnelige kontorfløy vender mot C. Sundts gate. Her har Grung lagt vekt på å fremheve de vertikale linjene i fasaden noe som er med på å skille kontorfløyen fra lagerrommene ut mot Vågen med sine horisontale vindusbånd. Grung benyttet her en løsning med et høyt trappehus som markerer skillet mellom de to bygningsdelene, en løsning som minner om den han valgte for Kalmarhuset som ble bygd samme år.
- Det var ein tabbe av arkitektforeininga i Bergen å reisa eksklusjonssak mot Leif Grung, seier Morten Ramm Salbu. Det skjedde blant anna fordi arkitekten vart skulda for å samarbeida med tyskarane under krigen. Grung skreiv i eit avskilsbrev at han ikkje kunne leva med den tapte æra.
/../
- Han var stor i kjeften, tok seg til rette og hissa nok på seg mange. Han vart skulda for å bruka ufine metodar for å få oppdrag andre gjerne ville ha. Han gjorde seg upopulær, var ein brysam konkurrent andre arkitektar nok gjerne ville bli kvitt. Naziskuldingane blei knaggen dei kunne henga saka på, meiner Ramm Salbu.
- Leif Grung var for flink, han tente for godt. Eg meiner at han tok sin død på grunn av misunning og angiveri frå middelmåtige arkitektkollegaer, sa Nicholas Møllerhaug til Bergens Tidende då Jan Nyberg skreiv i Hus og hjem om denne saka for to år sidan. Møllerhaug har studert den omfattande dokumentasjonen som ligg i landssvikmappa til Grung i Riksarkivet. Han fann ingenting som tyder på at skuldingane som førte til eksklusjonssaka var korrekte.
En ny tid innen arkitekturen
At noe nytt var i på gang innen arkitekturen kom neppe som noen overraskelse på slutten av 1920-tallet. Den tyske Bauhaus-skolen, den hollandske de Stijl gruppen samt sveitsisk-franske Le Corbusiers arbeider var allerede godt etablert og vel kjent også i Norge.
Le Corbusier presenterte sin L'esprit nouveau på Parisutstillingen i 1925. Året etter begynte tidsskriftet Kritisk revy i Danmark med nordmannen Edvard Heiberg som en sentral skribent. Bladet var kristisk til det bestående arkitektursyn og ble flittig lest i alle de nordiske landene.
Nordens første funksjonalistiske bygning
De internasjonale impulsene nådde raskt til Norge. Faktisk blir Lars Backers Restaurant Skansen i Oslo regnet som den første funksjonalistiske bygning i Norden. Restauranten ble bygd i 1927.Det flate taket ble holdt oppe av slanke, frittstående betong-søyler noe som gjorde at veggene kunne "åpnes" opp ved hjelp av store, sammenhengende vindusflater.
Skansen lå i området mellom Rådhusplassen og Akerhus festning noe som til slutt var med på å besegle den skjebne. Nærheten til Akershus var en medvirkende årsak til at Skansen ble revet i 1970.
Funksjonalismens gjennombrudd
Et par år etter landsutstillingen i Bergen begynte funksjonalistiske tanker for alvor å gjøre seg gjeldende innen arkitekturen, også her hjemme. I 1930 ble det arrangert en stor utstilling i Stockholm som i ettertid har blitt stående som funksjonalismens endelige gjennombrudd i Norden.Stockholmsutstillingens hovedarkitekt var Gunnar Asplund. Han konstruerte store deler av utstillings- arkitekturen i funksjonalistisk stil.
Stockholmsutstillingens arkitektur brøt radikalt med alle "historiske" stilarter. Selve utstillingen var bredt anlagt; en kunne finne alt fra hus og biler til møbler og mindre bruksgjenstander. Utstillingen ble arrangert av Svenska Slõydfõreningen og vektleggingen av moderne, gjerne industrielt tilpassede møbler og bruksgjenstander førte til en rekke interne konflikter. Stockholmsutstillingen brakte de økende motsetningene mellom kunsthåndverk og industriproduksjon til overflaten og var med på å sette fart i debatten hjemme i Norge.På 1930-tallet begynte den norske Foreningen Brukskunst for alvor å agitere for enkle og funksjonelle hverdagsprodukter. En rekke produksjonsbedrifter ansatte egne designere med ansvar for produktutvikling og formgivning.
Nora Guldbrandsen introduserte nye ideer ved Porsgrund porselensfabrikk, Sverre Pettersen gjorde det samme ved Hadeland Glassverk. Mange arkitekter forsøkte seg også som formgivere, blant dem står kanskje Arne Korsmo i en særstilling på grunn av sitt brede interessefelt. Hans samarbeid med gullsmedfirmaet David Andersen er ett av mange eksempler.
Le Corbusiers visjoner var blant annet knyttet til rasering av hele bydeler. Modellen viser sentrale deler av Paris; alt gammelt er revet for å gi plass til blokker med store, åpne uterom:
Funksjonalismen var ikke bare en stilretning, for mange inneholdt den også et politisk program nært knyttet til sosial boligbygging. Mange funksjonalister forsøkte å se utformingen av enkeltbygg i sammenheng med arealplanleging og befolkningens levekår. Dette kunne få svært så ulike utslag avhengig av arkitektens bakkekontakt; fra utopiske gigantprosjekt til velfunderte løsninger som vanlige mennesker kunne bo og trives i.
I ettertid har dessverre mange av de gigantomane prosjektene blitt stående i menigmanns bevissthet. I Bergen har vi imidlertid flere utmerkede eksempler på vellykket områdeutbygging. Leif Grungs feltutbygging på Jægers Minde er et godt eksempel på hvordan funksjonalismens planidealer kan realiseres i lite format.
Leif Grung
Leif Grung fortjener ekstra hederlig omtale, som den fremste funksjonalistiske arkitekten i mellomkrigstidens Bergen. Grung tok livet sitt i 1945 på bakgrunn av påstander om samarbeid med tyskerne, noe som første til at BAF ville ekskludere han. Først i 2011 fikk Grung en skikkelig oppreisning i Bergen. Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) æret Grung post mortem i 1949 ved å tildele han A. C. Houens fonds diplom for Blaauw-gården - bygget i 1936.
Bygningens opprinnelige kontorfløy vender mot C. Sundts gate. Her har Grung lagt vekt på å fremheve de vertikale linjene i fasaden noe som er med på å skille kontorfløyen fra lagerrommene ut mot Vågen med sine horisontale vindusbånd. Grung benyttet her en løsning med et høyt trappehus som markerer skillet mellom de to bygningsdelene, en løsning som minner om den han valgte for Kalmarhuset som ble bygd samme år.
 |
| Arkitekt Leif Lehmann Grung |
/../
- Han var stor i kjeften, tok seg til rette og hissa nok på seg mange. Han vart skulda for å bruka ufine metodar for å få oppdrag andre gjerne ville ha. Han gjorde seg upopulær, var ein brysam konkurrent andre arkitektar nok gjerne ville bli kvitt. Naziskuldingane blei knaggen dei kunne henga saka på, meiner Ramm Salbu.
- Leif Grung var for flink, han tente for godt. Eg meiner at han tok sin død på grunn av misunning og angiveri frå middelmåtige arkitektkollegaer, sa Nicholas Møllerhaug til Bergens Tidende då Jan Nyberg skreiv i Hus og hjem om denne saka for to år sidan. Møllerhaug har studert den omfattande dokumentasjonen som ligg i landssvikmappa til Grung i Riksarkivet. Han fann ingenting som tyder på at skuldingane som førte til eksklusjonssaka var korrekte.
Hvem har tegnet det bildet, bildet nummer 7/17? Jeg må vite kunstnerens navn, skal ha skoleprosjekt. Svar så fort som mulig
SvarSlettVet ikke.
Slett